Bevis for menneskelig egenart Del I.

(fra 'Theistic Evolution - a Scientific, Philosophical and Theological critique, kap.15)

Når det gjelder hva som gjør oss menneskelige, er det ikke hvilke som er like, men hvilke som er ulike som teller. J. Marks (1)

Oppsummering:
Overvekten av bevisene sier at vi mennesker har et unikt opphav. I boka 'Theistic Evolution' (A scientific, philosophical and theological ) vises at neo-darwinismen ikke kan forklare det informasjonsbærende komplekset, og spesifiserte ved livets natur. Vi skal her se at den heller ikke kan gjøre rede for spesifikke mønstre vi kan se i vårt genom og at felles avstamning for sjimpanser og mennesker er tvilsomt. Mengden av og type forskjeller i vårt DNA kan ikke gjøres rede for i den foreslåtte evolusjonære tidstabellen. De tilsynelatende hensiktsfulle plasseringer av repeterende elementer som SINES og LINES, samt deres viktige roller i artsspesifikke ulikheter, argumenterer mot en ikke-styrt prosess av felles avstamning. Den rene forbløffende kompleksitet i genregulering og kromosom interaksjon, argumenterer for briljant design. Våre anatomiske og fysiologiske forskjeller ville kreve mange spesifiserte, koordinerte endringer, som ikke kunne inntreffe uten styring. Men viktigere, om ting som delt kodon-benyttelse og pseudogener kan forklares funksjonelt (vs tilfeldig), smuldrer argumentet for felles avstamning bort, og en unik opprinnelse blir mer sannsynlig.

Det sentrale spørsmålet om menneskelig evolusjon er dette: stammer vi fra ape-liknende stamfar, eller er vi unike med et distinkt opphav? En av grunnene til at folk blir teistiske evolusjonister er at de betrakter bevis for genetiske likheter med en ape-liknende stamfar for å være uomtvistelige. Dette kapitlet viser at disse bevis ikke er så ugjendrivelige når det kommer til stykket. Forskjellene mellom menneske og ape er mye større enn det som allment er blitt rapportert. Genetiske forskjeller viser mange funksjonelt betydelige, unikt menneskelige trekk. Det er for mange slike endringer til å ha skjedd ved tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon. I tillegg viser det som tidligere ble betraktet som 'søppel-DNA', å inneholde mange regulerende elementer, hvorav noen er artsspesifikke. Selv om de ikke tallmessig er store, har de en betydelig rolle i hvordan genomet vårt fungerer, spesielt i hjernen. På bakgrunn av manglende kjennskap til mye av genomets virkemåte og i lys av økende bevis for spesifikt menneskelig design, så er det en dårlig idé å skrive om teologien (for å passe til evolusjonsteorien).

I. Introduksjon
I 2007 publiserte Science magazine et essay med tittelen "Relative forskjeller: The myth of 1%" av Jon Cohen (2). Essayet utfordret den mottatte kunnskap i vår kultur, at vi genetisk er nesten identiske med sjimpanser. Cohen viste detaljert hvordan våre genetiske forskjeller er betydelig større enn 1%, men det nådde ikke gjennom i kulturen. Både tidsskrifter, artikler, bøker, aviser, TV-vitenskapsprogram og jamvel Science (2012) benytter tallet på 1%. Det underliggende konsept for dette tallet er forestillingen om felles avstamning. Denne forestillingen er noe mange biologer ser som et aksiomatisk, urørlig og fullstendig selv-innlysende prinsipp. Selv de som er uenige med den neo-darwinistiske evolusjonsberetningen, vil de fleste (også teistiske) evolusjonister enda akseptere vår felles avstamning med sjimpanser. Siden det ikke foreligger så mye informasjon om den konkrete stamfaren, skal vi i det senere se på hvordan vi atskiller oss fra sjimpanser i genetikk, fysiologi m.m.

II. Definisjoner
Nukleotider er kalt de kjemiske bygningsstenene som DNA og RNA er laget av.
DNA er sammensatt av to veldig lange, komplementære strenger av nukleotider (A som kobles til T og C som kobles til G)
Når DNA kopieres til RNA og benyttes til å lage noe, sier vi det har blitt uttrykt. Akkurat som å lese en tekst høyt kan sies å 'uttrykke teksten'.
Kromosomer. Vårt DNA er segmentert i atskilte kromosomer, som fungerer som enheter for arveanlegg. Vi har typisk 46 kromosomer i hver celle. (23 fra egg og spermie hver.)
Gen. Et gen er definert som DNA som bærer informasjon om hvordan ett eller flere proteiner eller RNA skal lages av DNA.
RNA er strenger av nukleotider som kommer fra gener og benyttes på en rekke ulike måter i cellen. RNA uttrykker informasjonen i DNAet for å utføre dets funksjon.
Aminosyrer. Aminosyrer er molekylære enheter som utgjør ett protein.
Proteiner er bygningsblokkene som cellen primært er konstruert av, og de utfører aktivitet i cellen ved kjemiske reaksjoner som er nødvendige for at cellen skal fungere. Hvert protein er laget av en lang streng av aminosyrer, hvis sekvens er spesifisert ved dens korresponderende kode-sekvens i DNAet.
Protein-oversettelse. Det å overføre informasjon i DNA til RNA, og så oversette det til protein, tilsvarer å oversette informasjonen i ett språk (nukleotide sekvensen i DNA) til ett annet språk (aminosyre-sekvensen i proteiner).
Genetisk kode. Den genetiske kode bestemmer hvordan DNA blir omsatt i proteiner. Hvert sett av tre spesifikke nukleotider (AAA, AAC, AAG, ..., ATT) spesifiserer en spesiell aminosyre. Det finnes grovt sett 20 aminosyrer og 64 mulige nukleotide-tripletter, kalt kodoner, som spesifiserer dem. Dermed kan de fleste aminosyrer spesifiseres ved mer enn ett kodon. DNA-strengen inneholder informasjonen til å lage protein i formen av en digital kode, som utgjøres av en triplett av nukleotider. For å produsere protein, må denne koden leses og oversettes.

III. 1 % likhet?
Etter at det menneskelige genom var sekvensiert (The human genome project -2003) ble det satt i gang et prosjekt for å sekvensiere sjimpanse-genomet (2003). Sjimpanse gen-sekvenser, som var tydet i biter, ble ordnet og satt sammen i tråd med arrangementet av menneskelig DNA alle steder der arrangementet var uklart. Det innebærer at det aktuelle sjimpanse-genomet kunne væreannerledes i orden og rekkefølge enn det som har vært kjent. Vi må vente på et annet prosjekt der sjimpanse-genomet blir sekvensiert på ny (uten et menneskelig 'stillas' (mønster).
Selv om forskjellen i enkelt-nukleotider er drøyt 1%, og vi er meget like sjimpanser i protein-kodende gener, -som også kan forklares i form av felles designer og stor grad av overensstemmelse i kroppsbygning. Men det er flere andre slags forskjeller mellom menneskelig og sjimanse DNA. Innsettinger og slettinger øker det til mellom 2-4%.(6) Forskjeller eksisterer også mellom sjimpanse og menneskelig DNA i antall og lokasjoner av repeterende genetiske elementer. Ca 0.4% av genomet er satt sammen av repeterende genetiske elementer som er unike for mennesker, i følge Chimpanzee Sequencing Concortium. (7) I tillegg er Y-kromosomet for sjimpanse og mennesker meget ulike hverandre. Y-kromosomet utgjør 1.8% av genomet.(8)
Blant protein-kodende gener representerer kopierings antall-variasjoner et stort antall ulikheter. Menneskelige sekvenser kan f.eks. ha to eller flere kopier av spesielle gener, mens sjimpanser bare har én. I følge Demuth et al: --Våre resultater impliserer at mennesker og sjimpanser minst skiller seg med 6% (1.418 av 22.000 gener) i deres utfylling av gener, som står i sterk kontrast til den ofte siterte forskjellen på drøyt 1% mellom enkelt-punkt mutasjoner. Dette utgjør et stort antall genetiske forskjeller som skiller oss fra sjimpanser. (9)

Om en samholder alt vi nå kjenner, er det minst 5% forskjell i våre DNA, og det utgjør ikke rearrangement av DNA, der ett segment av menneskelig DNA opptrer snudd eller i en annen posisjon i genomet i forhold til sjimpanser. Det å telle genforskjeller er imidlertid ikke den beste måten å forstå forskjellen mellom mennesker og sjimpanser. Når en ser på bygningsblokkene, proteinene som våre celler dannes av, og enzymer som driver cellulær metabolisme, så er de i mange tilfeller nesten identiske. En kan tenke på genene i likhet med mursteiner og mørtelen, spiker og tre, sponplater og metalltråder som våre hus er bygd opp av. To hus kan se meget ulike ut, og likevel være bygd opp av de samme typer materialer. Vi skal se at det er flere tydelige slike forskjeller også mellom sjimpanser og mennesker.
Den store majoriteten av vårt DNA koder heller ikke for proteiner, men fungerer mer likt ett operativ-system, som bestemmer hvilke gener som skal benyttes når og hvor. Rutine-prosessene i livet utføres av dette operativ-systemet, og vi deler disse basis-rutinene med sjimpanser. Det er således slik at små seksjoner av DNA kan ha en stor effekt i hvordan vårt DNA blir benyttet.

Referanser:

1. J. Marks, "What is the viewpoint of Hemoglobin, and does it matter?" History and Philosophy of Life Sciences 31 (2009): 241-262

2. J. Cohen, Relative Differences: The Myth of 15," Sicence 316 (2007): 1836

6. Roy J. Britten, 2Divergence between Samples of Chimpanzee and Human DNA Sequences Is 5%, Counting Indels," Proceedings of the National Academy of Sciences USA 99 (2002): 13633-13635

7. Chimpanzee Sequencing and Analysis Consortium, "Initial Sequence of the Chimpanzee Genome,", 73.

8. "It is difficult to estimate the degree of differences in sequence or in location based on the reported sequence comparisons (Human Ref. Genome, from Genome Reference Concortium, "Human Genome Assembly GR CH 38.p9

Tilgjengelig pr 22.2.2018 på https://www.ncbi.nlm.nih.gov/grc/human/data

9. J. P. Demuth et al, "The Evolution of Mammalian Gene Families," PLoS ONE 1 (2006): e85, doi: 10.137/journal.pone.0000085

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund